Jeg har flyttet bloggen

Etter mye om og men og mye tenking, har jeg nå flyttet bloggen min til blogg.no. Jeg er mer synlig der og for meg er verktøyene lettere å bruke.
Håper dere følger meg videre på denne adressen http://lillsele.blogg.no/

Altså http://lillsele.blogg.no/

Hvorfor gjesper vi?

Min datter spørte meg om hvorfor vi gjesper når vi kjeder oss. Nå er det sommerferie og akkuratt tiden for å kjede seg og hun har merket at hun gjesper mye.

 Dette har jeg selvfølgelig ingen aning om, men bestemte meg for å se litt nærmere på fenomenet.

Som forventet er det ingen som setter inn storskytset i forskningen på dette og det er mange antagelser rundt dette.

 I hvafor.no , et sted for unyttig informasjon, skriver de litt om dette. 

"Det synes trolig at gjesping forekommer når man har behov for å holde seg våken eller øke konsentrasjonen. Sistnevnte kan forklare hvorfor mange idrettsutøvere gjesper like før konkurranser.

Men en teori som evolusjonsforskere har trua på går ut på at gjesping har med ur-instinktene våre, det at mennesker er flokk dyr krever at vi har omtrent lik døgnrytme, derfor mener man nå at gjesping symboliserer at vi vil ha miljø/tempo skifte, derfor gjesper vi om kvelden fordi vi vil sove og ser helst at andre sover også, og vi gjesper når vi kjeder oss fordi vi gjerne vil gjøre noe annet."

Det vi vet er at en gjesp varer i ca 6 sekunder og at en gjesp er veldig smittsomt. Den smitter i fra mennesker til mennesker og fra dyr til mennesker og omvendt. En gjesp kan faktisk smitte gjenom alle media. Som feks nå når jeg har lest om gjesping , har jeg stort sett ikke gjordt aent enn å nettopp gjespe.

Så i denne lille forskningen er konklusjonen at gjesping er ennå et mysterium.

Gjespet du nå??

#gjesp #gjesping #blogg #hvorfor

Sinnsykt kipt å ikke få kommentarer

Jeg byttet bloggarena for å unngå mine "stalkere". Før var jeg på blogg.no, men nå som dere ser har jeg byttet til blogspot.com.

Fordelen med blogg.no var nettopp at bloggene var lett tilgjengelige og jeg fikk følgere som nesten alltid kommenterte. Bakdelen med blogg.no, var det kjøret med gode overskrifter og det jaget etter å stadig overgå de andre bloggerne. Det kunne lett ta helt av følte jeg vertfall.

Fordelen med blogspot.no er at en får blogge helt i fred og de leserne jeg får er ikke andre bloggere men folk som faktisk liker å følge meg for meg og ikke for konkuranse. Her er ingen kamp om den beste headeren eller de beste overskriftene. Heller ingen stress eller krav og å reklamere, så du får en renere blogg. Føler jeg kan slappe mer av på denne arenaen og det er ganske herligt. Bakdelen er at du er ganske gjemt i google verden, for den er stor. Har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal nå skikkelig ut, men jeg jobber med saken.

Men.....å gå fra mange kommentarer hver dag til ingen, den er frustrerende, for det er mye kommentarene som fører deg videre til neste innlegg, og som gjør det verdt å blogge.

Det jeg gjør nå er rett og slett å tigge etter kommerntarer : Vær så søt og snill og legg igjen en kommentar hos meg. Det vil gjøre dagen min.


Kos og klem fra Lill

En bølge av ærlighet

I mangel på sommer og sol her i Rogaland, har det dukket opp et nytt fenomen som kaller ærlighet. Jeg opplever det sånn, vertfall her i mitt område. Plurselig har alle en ærlig mening om alt og på en måte er det bra og på en annen måte er det plagsomt.

Det er 2 typer ærlighet tenker jeg. Den du får når du spør et spøsmål og sier du vil har et ærlig svar, det betyr ikke at en skal si noe stygt om personen, men være litt rund i kantene om en er uenig. Feks. "off jeg føler meg tykk i den buksen, hva syns du?" Da kan du jo svare " jeg syns du ser helt grei ut"

Den andre type ærlighet er når noen bare spytter ut kommentarer om deg som person, som egentlig ikke er fine. Feks." for å være helt ærlig, så ser du utrolig tykk ut i den buksen". Du har ikke spørt om en mening, men får det uoppfordret. Den type ærlighet er den værste.

For min del går jeg ikke rundt og kommenterer til andre, det jeg ikke syns er pent med dem. Det er direkte uhøflig. Så har jeg ingenting med å påpeke feil med andre, for jeg har mange feil selv. Noen kan jeg for og andre kan jeg ikke for.

 Konklusjonen her må være: Vær ærlig men ikke uhøflig!

Gammel tante????

Nå når folk plutselig skal være så ærlige, så fikk jeg beskjed at jeg lignet på en gammal tante. Det syns jeg er fælt å høre. Men.....jeg visste at spesielt menn ikke liker at jeg klipper meg. Det sier meg litt om at de liker bare håret mitt og ikke meg, sånt blir jeg provosert over.

Jeg har hatt kort hår før og da forsvant alle mannfolk også og jeg fikk høre fra flere hold at jeg ikke var attraktiv mer.  Det sier vel litt om hvordan noen menn ser på meg......jeg vil ikke bare bli likt for utseende men den jeg er inni meg. Selvfølgelig får selvtillitten en knekk, men jeg kan leve med det.

I allefall merkelig å oppleve at mitt hår betyr så mye for andre. Men...det er ikke de som skal vaske og stelle det, farge det , style det og svette ræva av seg fordi det er så tykkt og varmt.

Dette var det jeg hadde å si om den saken.

Nyklippet, farvell mitt laaange hår.

Det har vært en lang og tung vei til denne hårklippen. Jeg elsker det lange håret mitt, men plutselig skulle alle rundt meg ha meninger om håret. Vel, jeg spør, da må jeg forvente svar.
Og de avgjørende ordene " du vil se myyyyyyye yngre ut med kortere hår", avgjorde saken. Gikk til frisøren og det ble kortere enn jeg hadde tenkt til og med. Men gjordt er gjordt, og jeg kan leve med det. Har nå hatt en liten avskjeds sermoni for min lange hår med løfte om at jeg skal prøve å like meg selv sånn jeg er nå.

Frivillig sølibat

Jeg har levd i sølibat nå i snart 2 år, ikke bevisst, men det har bare blitt sånn. Etter et år fikk jeg følelsen av at , jøss, nå er det jammen lenge siden. Da er det vel bare å være bevisst på det og følge opp, tenker jeg.

Det hele begynte vel meg at jeg føler jeg har blitt eldre og ikke har tid til å kaste bort tiden på tøys og tull, når det gjelder menn. Skal jeg har sex nå, må det være med en det er verdt å satse på. Jeg har lett aktivt for en stund siden, men fant han ikke. Nå går jeg for den som alle sier "han dukker opp når du minst venter det". Bare lurer på når det blir, Jeg har ikke så god tid altså, men jeg trekker pusten dypt og stresser av.

Livet har blitt veldig godt siste 2 årene, men også veldig kjedelig. Spesielt i helgene. Men jeg fant meg en hobby som tar tiden min, nemlig blogging. Det er en kjempefin avledning. Det og sjokolade, mye sjokolade.

På en måte er det forfriskende å avstå fra sex på mange måter. Jeg føler meg nesten som en jomfru igjen, he he. Men det viktigste er at jeg tenker meg godt om før jeg slipper noen inn i livet mitt, kanskje det blir rett til slutt.

For en merkelig periode......

....jeg er inni nå.

Jeg er fornøyd med alt, samtidig missførnøyd med alt. Følelsene går opp og ned og det er PLAGSOMT!!
Min datter er 14.iss med alle sine hormoner og ubalanse, men jeg er jammen ikke bedre, jeg er 40-iss.
Jeg vil gråte av sorg og savn og jeg vil smile av det jeg har. Denne perioden henger ikke på greip og er veldig frustrerende.
Fysisk er jeg stadig oppblåst og mensen kommer i hytt og vær, jeg har mye vondter og er veldig trett og sliten. Er det sånn å være 45 år?
Jeg prøver å holde meg mest mulig for meg selv, for mine omgivelser trenger ikke mine svingninger. Hvorfor skulle de?

Pratet med en ung dame her om dagen og hun kunne fortelle om sin mor, når hun bar 45 til 50 år. Det var den verste perioden hun og hennes far hadde opplevd. Moren hennes kjeftet, gråt,lo, var i godt humør og hun var deppet, alt dette på en gang. Men som hun sa, at heldigvis gikk det over.
Det er min trøst også. Starten på denne hormonreisen for et års tid siden, vil si at det bare blir verre, i allefall akkuratt nå.

Plutselig opplever jeg også en kles og hår krise. Vet ikke lenger hvordan jeg skal kle meg eller ha håret. Jeg kan ikke sånn og sånn for da ser jeg gammel ut, så kan jeg ikke sånn og sånn for da ser det ut som jeg prøver for hardt å se ung ut.

Tror mine barn er ganske lei av meg til tider. De skal ha all ære som bevarer roen og som sier hver eneste dag at de elsker meg.

Er det noen som kjenner seg igjen??? Trenger svar........

Mitt premature barn

 - Legen tok meg på skulderen og sa, dette kan bli en abort fru Sele. Jeg var 7 uker gravid og havnet på legevakten for store blødninger. men barnet i magen klamret seg fast. Det var september 2000 og jeg hadde nettopp begynt på lærerskolen. Jeg var fast bestemt på å fullføre studiene , forholdene ligger tilrette for studenter med barn.

I uke 23 våknet jeg jeg brått på natten, alt var blod. Jeg prøvde komme meg til badet men måtte bare legge meg ned og ringe 113. Sykebilen kjørte med full sirene og når jeg annkom sykehuset, fikk jeg beskjed om at jeg hadde styrtblødninger og mest sansynlig ville ikke dette gå bra. Jeg ble lagt inn på gynokologisk avdeling, i påvente av ennå en abort. Det var tragisk. Jeg kjendte godt avdelingen lenger ned i gangen, der hadde jeg vært med begge guttene, vi kalte det rugerommet. Jeg hadde svangerskapsforgiftning med begge to og har fått 2 premature gutter.( født i uke 31 og uke 34)

Så det å ligge på gyn og se gravide spasere forbi, var ganske deprimerende når jeg ikke visste om jeg fikk beholde mitt barn. Ingenting skjedde og jeg ble sendt hjem, der var jeg noen dager før det var inn igjen, styrtblødning. Denne gangen var jeg kommet til uke 24, dermed kom jeg til "rugeavdelingen" . Nå kunne de redde barnet om det ble født. Utrolig rart å oppleve forskjellen på uke 23 og uke 24 og forskjellen på behandlingen.

Jeg hadde i tillegg fått svangerskapsforgiftning igjen, og måtte være sengeliggende på sykehuset. I uke 26 ble jeg såpass dårlig at barnet måtte ut fort. Og tro meg det skjedde fort. For min del tror jeg ikke jeg skjønte noe, jeg lå der på operasjonsbordet og observerte en haug med folk og en kuvøse. Barnet kom ut og ble bært rett bort til et annet rom. Eneste jeg hørte var at det var lite.

Noen timer senere ble jeg trillet opp på prematuravdelingen for å hilse på barnet. De sa jeg hadde fått en datter. Hun var 800 gram og ble lagt i respirator. Når jeg så barnet, var jeg helt sikker på at denne tingen der kunne ikke overleve og jeg bestemte meg vel for det. Dagen etter stod det ikke bra til med barnet, legen snakket med meg og sa at om vi hadde tenkt å døpe barnet så burde det skje NÅ.  Vi hadde hastedåp.

Jeg var ennå sikker på at dette barnet skulle dø, så jeg ville ikke kalle henne min datter og jeg ville ikke knytte bånd. Dagene gikk, ukene gikk, måndene gikk. Hun var syk, veldig dårlig, mye bedre og til slutt nesten frisk. Jeg begynte å se på henne som min datter. Etter 4 månder på sykehuset kunne vi endelig ta henne med hjem, men veien var lang å gå. I perioder var sykehuset våres andre hjem, men jeg kan med hånden på hjertet si at vi har vær sinnsyk heldig.

Denne jenta ville leve og ikke nok med det hun ville også opp og frem. I dag er hun 14 år , hun er smart på skolen, veldig sosial og trener 4 ganger i uken.

Hun er mitt englebarn og for meg er hun et mirakel.

Ny dag nye muligheter

Tankekjøret fra i går har roet seg, det er jeg glad for. Som jeg har skrevet om før så er dette en del av 40 års krisen. jeg sørger over det som ikke ble og sørger over hva som kunne ha blitt. Det er veldig greit å henge tankene på en knagg, da blir de ikke så farlige. På en måte er det greit å forstå.

 Jeg har sovet så lenge i dag at hele kroppen verker. Det er noe nytt, før kunne jeg sove ubegrenset uten å kjenne det en plass.Nå er det offing og stønning om jeg sover en halvtime lengre enn jeg bør.

Jeg har også migrene og det er mange triggere der. Jeg kan ikke være for lenge oppe, kan ikke sove for lenge. Stress er en kjempefaktor og selvfølgelig mensen. Men jeg er heldig som har medisiner som fungerer og som ikke slår meg helt i bakken. Klarer jeg å ta medisiner med en gang flimringen i øynene begynner, så er jeg reddet. Da er det bare å legge seg nedpå en times tid, så kan jeg til dels fungere igjen. Både meg og min datter har migrene og vi sier at det er ikke enn sykdom, det er en tilstand.

Vel, her på Jæren er det nesten vinter,jeg var ute en tur og hadde på meg boblejakken, det er iskaldt. Kjenner jeg blir sur og grinete, det er jo snart JULI.

Jeg er redd

Tid om annen har jeg en liten nedtur og tenker på det som skulle ha vært men som aldri ble.

Jeg giftet meg i 1994, i dongeribukse på et kontor, Vitnene ble dratt inn fra et annet kontor, det var en hemmelig sermoni. Ingen viste noe, ingen. Grunnen var at min daværende mann skulle i militæret og han mente vi fikk mer penger om vi var gift. Etter sermonien gikk vi hjem.

Vi fikk 3 barn, han fikk diagnosen bipolar ( manisk depressiv), satte oss i bunnløs gjeld og var utro.
I 2002 skilte vi oss, jeg kan godta mye men ikke utroskap over lengre tid. De neste årene var et helvete for å si det mildt. Jeg ble plutselig alene men ansvaret for 3 små barn, hun minste var bare 1 år.
Etterspillet på denne skilsmissen har preget meg og barna frem til i dag. Vi har alle gått i terapi og vi har det mye bedre nå.

Den dag i dag savner jeg at faren hadde vært tilstede og jeg er rimelig irretert for han ikke har skikket seg sånn han kan ta vare på barna. Det er en sorg og et savn. Hadde vært så godt å være to om barna.

Planen min fra jeg var ganske liten var å ha et stort bryllup, få barn, ha et stort rødt hun med stakittgjerde rundt. Vi skulle ha 2 biler og gode jobber. Vi skulle se barna vokse opp for så å bli gamle sammen, kanskje reise og oppleve verden.
Vel, jeg vet at jeg ikke bør dvele med dette, men av og til må jeg innom tanken, for den tvinger seg frem. Jeg blir ikke deprimert lenger, blir bare trist.

Jeg er redd for å bli gammel alene, redd for jeg skal sette meg inne og ikke ha et liv. Det blir mer reelt nå når jeg ser barna vokser og flytter.

Må rett og slett si at jeg er REDD for fremtiden, men det vil jeg ikke være.

Utro

Fikk inspirasjon fra en ung gutt som skrev om utroskap, syns det er fantastisk at de unge også kan reflektere over dette temaet.

Jeg var gift og han var utro, bak min rygg, i 2 år. Det begynte rett før jeg ble gravid og sluttet ikke før jeg fikk vite det 2 år senere. Dette er det værste sviket jeg noe gang har opplevd. Følelsen av å være udugelig og ikke elsket av mannen jeg var gift med , var uutholdetig. Den spiste meg opp. Her hadde vi valgt å være gift i gode og onde dager, vi hadde 3 barn, hus,bil og et sosialt liv sammen. Alt ble revet bort i løpet av et sekund, verden raste sammen. I 2 år!!!! Uten jeg visste noe.

Min grense går med utroskap og vi skilte oss. Samtidig slutten han å treffe sin elskerinne. Hva var egentlig poenget?

Nå er jeg helt overbevist om at hadde han tatt en samtale med meg og fortalt han ville skille seg , fordi han hadde følelser for en annen, så kunne vi ha avsluttet på en annen måte. Eller det hadde gått an å finne en løsning.

Dette sviket sitter i meg den dag i dag, 13 år senere. Det har skapt en del problemer for meg. Jeg kan nesten ikke stole på noen, eller innvolvere meg i andre. Hvordan kan jeg når din egen mann sviktet?

Tenk på dette.

Er du villig til å bytte bort familien din for sex?


#utro #utroskap #svik # skilt #slutt

Det går utrolig treigt....

med blogginga fortiden.
Før en gang hadde jeg en blogg på en annen arena og da fikk jeg en hel masse med kommentarer, som guidet med til neste innlegg. Jeg ser jeg har en hel maasse lesere her også, men mangler kommentarer.

Kanskje jeg rett og slett skal dra i gang en spørsmålsrunde, hvor dere kan spørre meg om hva dere vil.
Ja, det gjør jeg, kom igjen spør i vei.

Jeg setter utrolig pris på mine lesere, det skal dere bare vite.

Kos og klem fra Lill

På date med slimfit og push up !!

Som en oppfølger til mitt innlegg "Menn med kulemage og lite hår ", har jeg skrevet dette innlegget



Han med sin urokkelig tro på seg selv , skriver i første melding " du er sexy" og hun med sin kamp mot alderen, tenker at det er nok sånn det ruller for tiden og skirver tilbake "Takk". Da får han blod på tann og hiver avgårde en melding "Skal vi treffes? Jeg har lyst på deg" . I andre enden sitter du og føler deg bittelitt smigret og ganske mye tråkket på, før avsky kommer, du lukker pc og går for å gjøre husarbeid.

Men skulle vi komme over denne kritiske fasen med meldinger og faktisk avtale en fysisk date, er det mange fallgruver og ting som skal stemme. Han tar på seg en nyinnkjøpt slimfit sjorte, tar litt vann i håret og prøver å skjule de altfor høye vikene. Hun har rasert hele klesskapet og finner ingenting å ha på. Til slutt finner hun en sexy liten kjole som hun ergentlig føler seg for tykk til, men presser seg inn i en hold in og ruller opp puppene så godt hun kan i en push up. Hun går rett i ryggen fordi det strammer sånn at hun nesten ikke får puste.

De møtes og det første hun ser er kulemagen hans også kommer han, han ser pupper som du har strevd med å få på plass. For henne lover ikke dette bra, han tenker at han kanskje får sex i kveld.

Nå skal jeg være ærlig å innrømme at dette har skjedd meg mer en en gang og jeg blir ganske frustrert. Jeg ser at kvinner og menn i 40 årene er en vaskelig match. Hun gjennomgår den vanskelig 40 års krisen og er overopptatt av utseende og han lar seg selv forfalle, uten at noen har sagt det til han ( som jeg skrev i forrige innlegg).

Jeg må poengtere at dette gjelder ikke alle. Tar stort sett for meg den godt voksne segne kroppen. Dette kan ingen av oss noe for, det er fullt og helt tyngdekraften sin feil, uten tvil.


#dating #singel #kulemage #pushup #kvinne40 #40

Sånn kan det gå når du ikke hører etter

Jeg har sagt det så mange ganger. Ikke løp med saks !!!!! Men tror du ungdommen hører. NEI!

Heldigvis er ikke dette tilfelle her. Dette er mitt tantebarn Tina, som er offer for min datter Katty sin hobby. Nemlig horrorsminke. Det er rart hvor de finner disse hobbyene.
Katty sin drøm er å bli virkelig flink i dette og hun øver hele tiden. Tina stillier villig opp som alltid.

Jeg var så heldig å fikk lov å dokumertere dette på min blogg, så her en en liten bildeserie.

Ganske ekkelt, ikke sant?

Kaos i hjemmet

Ungdommer er noe for seg selv. Jeg som mor har vist lenge at min sønn på 18 skal reise på ferie i morgen. Min sønn begynte ikke å tenke på dette før i dag og da ble det en volsom fart på han. Reisen går til Praha på hippie ferie, de er en gruppe på 100 stk som skal samlest på et jorde et sted og ha mye morro sammen i en uke.
 Uansett, så er det mye å ta med på en sånn tur. Telt, sovepose,liggeunderlag, klær og ikke minst pass. Når det da viser seg at passet er borte vekk blir det en lettere hysterisk stemning, etter en times leting kom det til rette. Da sier min sønn, mamma kan du bestille hotell til meg i morgen?? Du skjønner , jeg må ligge en natt i Praha.
Da blir mor stresset og kjenner hodepinen kommer snikende på, jeg er midt i perioden min og forventet migrene når som helst.

Etter mye styr har vi nå kommet i mål og jeg fikk migrene og tok en sterk pille og la meg nedpå. Når jeg nå har stått opp er det ro i hjemmet, nå ser jeg frem til noen stressfrie timer resten av kvelden.

Sender en hippie hilsen til dere

Jeg er IKKE en gold digger!!

Jeg kunne lett ha vært, men jeg er ikke.

Det tar meg tilbakke til den tiden hvor jeg ikke hadde noe og da mener jeg at jeg hadde ingenting. Det var etter skilsmissen, jeg hade 3 små barn og ble kastet ut av huset, inn i en liten leilighet. Det var da jeg prøvde meg som glamour modell for å se hvor den veien førte hen, kan bare fortelle at den veien gikk rett ned. De som tok bilder av meg lovet meg gull og grønne skoger, mot at de kunne ha sex med meg. Dette kom frem etter at bildene ble tatt og når jeg da sa nei , nektet de å gjøre noe som helst med bildene. For å si det med en gang , de bildene fra den tid som ligger på bloggen er tatt av en skikkelig fotograf. Jeg har litt kontakt med han den dag i dag.

Bildene mine kom på diverse sider og mailene begynte å dette inn. Menn som var rike og ville tilby meg og barna alt, snille menn. Det var ikke en gang i mine desperate tanker at jeg kunne gjøre noe sånt uten kjærlighet. Da ville jeg heller leve i elendighet.

Så kom et tilbud jeg aldri kommer til å glemme. Han fortalte at han var Sugar daddy, han så på meg som en uslipt diamant og ville trene meg. Trene meg opp til å møte fiffen i Norge . Dvs frisør,negler, klær og mannerer. I denne "treningsperioden" , skulle selfølgelig han ha sex som betaling, mens han gjorde meg klar.

For det første hadde jeg aldri hørt om dette før og for det andre fikk jeg egentlig hakaslepp. WHAT???  Jeg tenke, er det noen som gjør sånn, nå er jeg en bonde jente og relativt naiv på den tiden.

Nå skal jeg innrømme at tanken fristen, å leve i luxus og ikke tenke på hvor jeg skulle få penger i fra. Men jeg kunne aldri gjordt noe det. Jeg ble rett og slett skremt av meg selv på den tiden og sluttet å ta bilder. I den tiden hadde jeg urokkelig tro på kjærligheten og tanken på å leve sammen med noen jeg ikke elsker, vel...for meg er det utenkelig.



Hva tenker dere om den saken?

Elsket (dikt jeg har skrevet)

Tenk å føle seg elsket, tenk å være trygg

Å gå med hodet hevet, å gå med rett rygg

Tenk å bli hørt, tenk å bli forstått

Å ikke være redd, hadde ikke det vært flott?

Tenk å kunne prate, helt med egne ord

Å bare skrike høyt, med en stemme klar og stor

Tenk å bare være, akkurat den du er

Å lene seg tilbake, å bare være nær.

Det hadde vært fantasisk, å senke skulderne ned

Å leve  til det fulle og la seg rive med

Det hadde vært fantastisk å bare føle seg vel

Å føle en er elsket, for å elske seg selv.

Av: Lill K Sele

Hvorfor jeg er singel?

Et spørsmål jeg får utrolig mange ganger.....hvorfor er DU singel?
Et spørsmål jeg er ganske lei av, for det er som om folk forventer at jeg har et kort svar, men det har jeg ikke.
Tenkte at jeg skulle gi et skikkelig svar her.

Jeg har vært gift i 15 år men han jeg fikk 3 barn sammen med. Han var bipolar og de siste årene var han utro bak ryggen min ganske så lege. Vel, dette skremte livskittet utav meg, det var et fucka ekteskap og jeg følte meg svikta på alle områder.
Jeg ble alene med 3 små barn, hun yngste var bare et år når vi skilte oss. Det ble noen travle år fremover, siden jeg mer eller mindre var helt alene om barna. Tanken på en mann var veldig langt borte. Det er bare di siste årene jeg har tenkt på å få en kjæreste, men jeg må ærlig talt innrømme at jeg er redd. Redd for å elske noen, redd for å bli såret.

Nå har jeg datet en del og jeg har en tendens til å finne feil med menn, noe jeg tror egentlig er en undskyldning for meg selv. I tillegg har jeg nå vært alene i 13 år, så jeg har har nok blitt en smule sær. Har blitt veldig selvstendig og liker å klare meg selv.

Mannen i mitt liv må ha en engels tolmodighet, for jeg er en utfordring, tror jeg. Jeg har ikke lyst til å bli gammel alene og savner en å kooooose med.

Da jeg ENDELIG kunne kjøpe meg hus

Det er ganske utrolig å tenke på hvor jeg var for bare 10 år siden. Jeg var skilt , 3 barn , fattig og opp til ørene i gjeld. Meg og barna bodde i en bitte liten leilighet med 2 soverom, guttene på et, jenta på et og jeg på en madrass i stuen. Det hele toppet seg da lensmannen kom på døre og skulle hente bilen. Å gå i posten var alltid en stor overasskelse. Min eks er bipolar og de siste årene var han helt på styr økonomisk, og jeg hadde gjeld jeg ikke visste ,han hadde tatt opp lån i mitt navn.

Noe måtte gjøres, jeg kunne ikke bare gi opp, det var ikke et alternativ engang.

Jeg gikk til sosialkontoret og spørte om jeg kunne få litt støtte, de regnet ut det de skulle og kom frem til at jeg tjente 300kr for mye til å motta ca 3500,- i støtte i mnd. Nå var mine naboer fra somalia og gikk på støtte , og de hadde både mat og klær og bil. Jeg var ikke frekkere enn at jeg spørte om jeg kunne gå hjem og male oss alle sorte, om jeg da ville få støtte. Damen så på meg og smilte, ja da hadde det gått på et annet budsjett, sa hun. Ikke fritt for at jeg ble ganske så irretert. Ikke fordi jeg har i mot andre farger, men fordi jeg ikke var en annen farge selv.

Vel jeg tjente jo 300 kr for mye til å få støtte, selvtillitten steg og jeg gikk til banken, kunne jeg få huslån. For å si det sånn, de lo godt. Der var det bare røde tall å spore. Jeg lærte at de gikk ut fra enn annen beregning om levekostnader enn Nav. Oi oi oi......hva gjør jeg da.

Jeg måtte finne en godt betalt jobb der og da, koste hva det koste vil. Så jeg ble asfaltarbeider, jah, jeg la fysisk asfalt. Gjett om det var tungt for en spinkel utrent korpp som min? Vel, jeg kan si så mye at jeg gråt i smerte og fortvilelse hver eneste dag i 6 måneder. Men, jeg var en dame med en plan og den måtte jeg holde. Jeg tjente veldig godt og jeg brukte alt som var til over til å betale ned gjeld.

Jeg jobbet som asfaltarbeider i 5 år og for hvert av disse årene sank gjelden og jeg gikk til banken. Jeg skulle ha et hus, barna mine skulle ha et skikkelig hjem. Hvert år fikk jeg NEI, røde tall, men de ble mindre og mindre.

Siste året som asfaltarbeider ble jeg gjeldfri og på sommeren samme år gikk jeg til banken for 6. gang, med litt mer mot i posen. De tastet inn tallene og hva skjedde? Jeg fikk grønne tall. Jeg kjenner følelsen når jeg skriver dette, for det var bare helt fantastisk. Jeg kunne kjøpe hus til oss.

Det tok ikke leng før jeg fant et prosjekt jeg hadde råd til, et rekkehus med 4 soverom. Tenk det, et helt soverom til hver av oss!!

I fra jeg skrev under papirene til jeg flyttet inn i huset, hadde jeg vondt i magen og var kvalm, tenkte hele tiden at nå, nå går noe galt. Men i april 2010 flyttet vi inn i ett splitter nytt rekkehus.

Jeg var dronning, jeg var kong, jeg var greve.........

Det tok meg noen måneder for å fordøye at drømmen hadde gått i oppfyllelse, alt jeg hadde slitt og grått for, var endelig virkelighet. Den følelsen går det ikke an å beskrive med ord. Både meg og barna gikk i et vakum, var det virkelig sant.

Nå har jeg et koselig hjem for meg og mine barn.

 I 6 år gikk jeg i banken, jeg ønsket jeg var en annen farge, bilen ble tatt. Hva sier dette? Aldri ALDRI gi opp.

"Bonn gass"

Det har vært "bonn gass" i dag. Fra jeg stod opp til nå har alt gått slag i slag. Min datter holder på å fikse på rommet sitt, noe som er delvis min skyld. Jeg har nok flyttet klesskapet hennes litt for mange ganger, så nå stod det helt på tilt, med fare for å ramle sammen når som helst. I dag demonterte jeg det og kastet det ut. Så i kveld har vi vært på Ikea for å finne erstatning for skapet.
I hele denne prossessen i dag, skulle jeg ønske det var en mann tilstede i livene våres, føler jeg gjør to jobber, både som mor og som far. Til tider er det slitsomt, samtidig har jeg lært mye om å klare meg selv og prioritere ting og tid. Kanskje jeg har blitt for selvstendig?

Puh, nå er det kveld og kosetid for meg. Blogger litt først, så er det kos med is og ostepopp, noe jeg har fått dilla på. Ikke bra for meg men......

Kos er omsorg, kos er kjærlighet og kos er sex. Vel, det er en erstatning....nesten.





<a href="http://blogglisten.no/blogg/40ogopp.blogspot.com/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a> <img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=1091" />

Litt shopping

Shopping er god terapi og i dag har jeg hatt litt terapi. Det er ikke ofte jeg tar meg råd til å handle til meg selv, stort sett går det jeg har til barna. Men i dag fortjente  og trengte jeg litt.
Rart hvordan vi mødre kan få dårlig samvittighet når vi kjøper til oss selv, men i dag var det bare deilig.
Bare det å gå alene på kjøpesenteret i mange timer er luksus. I dag ble det noen klær og litt nødvendige ting nå til sommeren,

Som dere ser på det nederste bildet skal hele kroppen renoveres i dag. Hard jobbing å være hunkjønn.

Kulemage og lite hår??

Det trenger ikke være et problem. Du kan være verdens snilleste og beste mann. Synd at mange av oss ikke ser det. De sier at førsteintrykket teller og dette er ikke tull engang.

Som selvutnevnt ekspert, vil jeg vie denne deilige dagen til mannfolka. Hvorfor har jeg oppnevnt meg selv som ekspert? Vel, jeg har datet en del og truffet en del menn og det virkersom menn spesielt i min alder , pluss minus 10 år, har store problem. Nå er det viktig å si at jeg tar ikke alle menn under en kam her, så er det sagt.

Det er mange single voksne menn som er på jakt etter en kvinne, denne kvinnen blir det ofte stilt krav til. Mange liker langt hår, ikke for mye sminke, velkledde damer og at vi tar vare på oss selv er viktig for dere. Dere har mange ønsker ang kroppshår, både her og der. Men har dere tenkt på at vi tenker det samme om dere?

Når jeg ser på datingprofiler blir jeg nesten lei meg. Så mange ustelte menn på ett sted skal en lete lenge etter. Nå sier jeg ingenting av dette i vond mening, men mange må tenke seg litt om. Fiks deg litt opp, mann!

Ta håret i nesen og sjekk ørene. Har du sjegg, trim og stell det.  Ta monoen. Tenner er viktig, har du dårlige tenner , gå til tannlegen. Og vær så snill og kle deg etter kroppen din. Det er lite flatterende å se en mann med kule mage presse seg inn i en slimfit skjorte. Bytt ut den 15 år gamle lyseblå skjorta.

Vips, så gjør du et godt førsteinntrykk! Og vi tar oss tid til å bli kjendt med den fantastiske mannen du er.

Dette jeg har tatt for meg over her er ingen kunst, koster ikke så mye penger og gjør oss glad. legg merke til at jeg ikke har lagt vekt på trening og kosthold, skjønner at ikke alle gidder eller vil trene. (det gidder ikke jeg heller)

Det er ikke så mange av oss kvinner som bryr oss om hvordan kroppen din ser ut og tro det eller ei, vi kan godta en hel masse. Men vis oss at du bryr deg om deg selv, iallefall litt.

Hvorfor ser jeg så mange digge menn på 17.mai? Jo da har dere fikset dere, tenk på det.

Damer, støtter dere meg her?




Med å dele denne kan du være med på å redde fortapte menn!

Mann også?

Ikke nok med at jeg har disse redslene for å bli gammel, jeg er på jakt etter en mann også. Hvordan i all verden det skal være forenelig vet jeg ikke. Det må være litt av en mann, tenker jeg. Han må tåle humørsvingninger på høyt nivå. Jeg vet jo at jeg har mange gode sider også og jeg er stort sett snill.

Jeg fleiper mye med dette temaet og skal snart poste noen veldig morsomme innlegg om saken, håper dere får med det.

Når jeg var yngre følte jeg meg vakker og hadde ingen problem med å date, nå....er det helt anderledes. Jeg har ikke lyst å date, plutselig er jeg overnervøs for dette, og jeg prøver å unngå temaet. Ikke rart jeg ikke kommer noen vei.

Håper å kunne skrive meg ut av usikkerheten min her og håper dere følger meg på reisen.

#dating #date #menn

Vanskelig med sminke og hår

 Når du er 45 og prøver så hardt du kan for å se ut som 35. Det krever en del jobbing og resultatet kan fort  bli at du ser ut som 43. Det må heller ikke prøves for hardt for da ser du bare teit  ut og i værste fall kan du sminke deg til 60. Min største frykt er å være en 17/70. Det er når du har på deg virkelig sexy klær og ser ut som 17 bakfra, men når du snur deg vel......70.

 Mange tall her. Men di sier jo at alder er bare et tall , så la oss hvile på det og være den vi føler inni oss. Sånn ca 25.

Men sånn helt seriøst så merker jeg at det kverer en del ekstra jobbing med utseende og det er en fin balanse mellom farger . Hår tar tid, ikke mer å si om det.

Fatisk mange timer, men så blir resultatet bra til slutt, om en er heldig. Det var jeg i dag.

Fuck hormoner!!!!

I det siste har jeg vært så irretabel, ikke på noe spesielt, bare irretert. Så har jeg vært glad, det også uten grunn, og plutselig kan jeg sitte å gtåte over noe helt ubetydelig på tv. Heldigvis har jeg lest meg opp på dette, det er vist veldig vanlig i min alder.

Har selvfølgelig måttet forklare dette til barna og jeg gjorde det på følgende måte :

Når du er tenåring så får du tenåringshormoner og dere vet jo hvordan det er, dere blir jo helt på en snurr. Men nå har mamma blitt litt gammel, derfor er det en slosskamp inni meg. Tenåringshormonene ypper seg mor gamlehormoner. Tenåringshormonene er hissige for de vil ikke dø, mens de gamlehormoner har god tid for de vet nemlig at de vinner til slutt. Så når alt dette skjer inni mamma , kan dere bare tenke dere hvordan det føles. Dette er normal og jeg vil ALDRI snakke om det igjen,

Dette er vertfall mottatt og oppfattet. Dette er det ulidelige som skjer før overgangsalderen samtigig som kroppen siger sakte sammen, De som sier at 40 er det nye 30 tar veldig feil. Stor forskjell på 40 og 30, kanskje ikke så mye lenger på utsiden men på innsiden.

Tyngdekraften drar bare en vei - nedover

Godt inn i 40 årene, får jeg gleden av å føle dette på kroppen. Jeg siger nemlig nedover, syns selvfølgelig dette er noe urettferdig, men tyngdekraften gjelder også meg. Nå viser ribbeina mine, ikke fordi jeg har blitt tynnere, men fordi det som var der har seget nedover. Nå kan jeg stolt si at jeg også har muffinsmage og der som ribbeina er har noe annet seget ned til. Endelig godt at vi har hold in, push inn, push up og alt det der, har vertfall en sjangs til å late som om ingenting har skjedd. Det er en gledelig tid ja.

Psyken får også gjennomgå, ingenting slipper unna. Jeg har storre behov for oppmerksomhet enn før, hormonene oppfører seg som om jeg er tenåring. Jeg har lest meg til mange ting jeg kan gjøre i en 40 års krise. Begynne med naturmedisin, ta motorsykkel lappen, trene, slanke meg og kanskje jeg får en evne til å heale andre. Jeg har tenkt godt igjenom disse tingene, men ingenting virker fristende på meg.

Så jeg går her og tenker på hva som skal bli min ting, min kriseting. Kanskje heller jeg mot oppmerksomhet, men det er jo så barnslig, ingen vil høre om sånt. En 45 åring som går å skriker for å bli hørt, det er bare teit. Da heller jeg mer mot bilder, jeg har alltid likt å mikse og fikse på bilder, når jeg tar dem selv kan jeg gjøre akkuratt hva jeg vil.

Om Meg

Jeg er en dame som plutselig oppdaget at jeg var midt i livet. Ja, jeg sier plutselig, for en forventer ikke å bli eldre. Men når kroppen og psyker skriker at her skjer det noe, så er det bare å bøye seg i støvet og innrømme det. Snakker ikke om overgangsalder, men det som skjer før. Alle fysiske plager, kroppslige forandringer og selvfølgelig følelsene rundt dette. 

Jeg er 45 år, har 3 ungdommer i hus.

Når midtlivskrisen rammer

Det er bare å bøye seg langt ned i støvet og innrømme : 40 års krisen har kommet!!! Jeg har prøvd så hardt å ikke komme der, virkelig hardt. Men kroppen min skriker ar noe skjer.

Bare for å si det så er denne krisen ikke overgangsalderen, det er krisen som skjer før. Overgangsalderen skal jeg nekte for helt til jeg sitter på gamlehjemmet.

Sinnetshelse.no      sier dette:

"Det vi kaller 40-årskrisen er kanskje et oppgjør med ungdommens urealistiske forventninger og vågemot ? med troen på at man kunne klare alt, oppnå alt og at man var udødelig. Rundt 40 innser man kanskje at man ikke er kommet så langt som ønsket, at man ikke er i stand til å realisere alle sine planer ? og at man slett ikke er udødelig. Og greier man ikke å ta den erkjennelsen med fatning, kan det bli krise av det.

Ikke alle takler livets endringer og overganger like bra, men for de fleste dreier 40-årene seg vel mer om en periode med ulike psykiske reaksjoner enn om en krise, Som alltid handler det om å si farvel til det man må ta avskjed med, og velkommen til det nye som ligger foran en."

Etter å ha lest litt om denne krisen gir alt mer mening og jeg fikk litt mer ro. Vi hører stadig at 40 er det nye 30, men glemmer kanskje at biologisk sett er vi over 40.  For min del handler det nok om å si farvel til det som aldri ble og innse at det blir aldri noe av. Jeg må nok ta et oppgjør med sorg og savn og på en måte nullstille meg.


Ingen vil vel komme i en sånn krise, det er jo en gammelkrise, vanskelig å innrømme. Men jeg innrømmer det nå og på en måte føles det bra. Jeg hører ikke om 40 års krisa blandt folk, tror ikke det er sånn vi prater om. Men kanskje vi skal begynne.