Mitt premature barn

 - Legen tok meg på skulderen og sa, dette kan bli en abort fru Sele. Jeg var 7 uker gravid og havnet på legevakten for store blødninger. men barnet i magen klamret seg fast. Det var september 2000 og jeg hadde nettopp begynt på lærerskolen. Jeg var fast bestemt på å fullføre studiene , forholdene ligger tilrette for studenter med barn.

I uke 23 våknet jeg jeg brått på natten, alt var blod. Jeg prøvde komme meg til badet men måtte bare legge meg ned og ringe 113. Sykebilen kjørte med full sirene og når jeg annkom sykehuset, fikk jeg beskjed om at jeg hadde styrtblødninger og mest sansynlig ville ikke dette gå bra. Jeg ble lagt inn på gynokologisk avdeling, i påvente av ennå en abort. Det var tragisk. Jeg kjendte godt avdelingen lenger ned i gangen, der hadde jeg vært med begge guttene, vi kalte det rugerommet. Jeg hadde svangerskapsforgiftning med begge to og har fått 2 premature gutter.( født i uke 31 og uke 34)

Så det å ligge på gyn og se gravide spasere forbi, var ganske deprimerende når jeg ikke visste om jeg fikk beholde mitt barn. Ingenting skjedde og jeg ble sendt hjem, der var jeg noen dager før det var inn igjen, styrtblødning. Denne gangen var jeg kommet til uke 24, dermed kom jeg til "rugeavdelingen" . Nå kunne de redde barnet om det ble født. Utrolig rart å oppleve forskjellen på uke 23 og uke 24 og forskjellen på behandlingen.

Jeg hadde i tillegg fått svangerskapsforgiftning igjen, og måtte være sengeliggende på sykehuset. I uke 26 ble jeg såpass dårlig at barnet måtte ut fort. Og tro meg det skjedde fort. For min del tror jeg ikke jeg skjønte noe, jeg lå der på operasjonsbordet og observerte en haug med folk og en kuvøse. Barnet kom ut og ble bært rett bort til et annet rom. Eneste jeg hørte var at det var lite.

Noen timer senere ble jeg trillet opp på prematuravdelingen for å hilse på barnet. De sa jeg hadde fått en datter. Hun var 800 gram og ble lagt i respirator. Når jeg så barnet, var jeg helt sikker på at denne tingen der kunne ikke overleve og jeg bestemte meg vel for det. Dagen etter stod det ikke bra til med barnet, legen snakket med meg og sa at om vi hadde tenkt å døpe barnet så burde det skje NÅ.  Vi hadde hastedåp.

Jeg var ennå sikker på at dette barnet skulle dø, så jeg ville ikke kalle henne min datter og jeg ville ikke knytte bånd. Dagene gikk, ukene gikk, måndene gikk. Hun var syk, veldig dårlig, mye bedre og til slutt nesten frisk. Jeg begynte å se på henne som min datter. Etter 4 månder på sykehuset kunne vi endelig ta henne med hjem, men veien var lang å gå. I perioder var sykehuset våres andre hjem, men jeg kan med hånden på hjertet si at vi har vær sinnsyk heldig.

Denne jenta ville leve og ikke nok med det hun ville også opp og frem. I dag er hun 14 år , hun er smart på skolen, veldig sosial og trener 4 ganger i uken.

Hun er mitt englebarn og for meg er hun et mirakel.