Når midtlivskrisen rammer

Det er bare å bøye seg langt ned i støvet og innrømme : 40 års krisen har kommet!!! Jeg har prøvd så hardt å ikke komme der, virkelig hardt. Men kroppen min skriker ar noe skjer.

Bare for å si det så er denne krisen ikke overgangsalderen, det er krisen som skjer før. Overgangsalderen skal jeg nekte for helt til jeg sitter på gamlehjemmet.

Sinnetshelse.no      sier dette:

"Det vi kaller 40-årskrisen er kanskje et oppgjør med ungdommens urealistiske forventninger og vågemot ? med troen på at man kunne klare alt, oppnå alt og at man var udødelig. Rundt 40 innser man kanskje at man ikke er kommet så langt som ønsket, at man ikke er i stand til å realisere alle sine planer ? og at man slett ikke er udødelig. Og greier man ikke å ta den erkjennelsen med fatning, kan det bli krise av det.

Ikke alle takler livets endringer og overganger like bra, men for de fleste dreier 40-årene seg vel mer om en periode med ulike psykiske reaksjoner enn om en krise, Som alltid handler det om å si farvel til det man må ta avskjed med, og velkommen til det nye som ligger foran en."

Etter å ha lest litt om denne krisen gir alt mer mening og jeg fikk litt mer ro. Vi hører stadig at 40 er det nye 30, men glemmer kanskje at biologisk sett er vi over 40.  For min del handler det nok om å si farvel til det som aldri ble og innse at det blir aldri noe av. Jeg må nok ta et oppgjør med sorg og savn og på en måte nullstille meg.


Ingen vil vel komme i en sånn krise, det er jo en gammelkrise, vanskelig å innrømme. Men jeg innrømmer det nå og på en måte føles det bra. Jeg hører ikke om 40 års krisa blandt folk, tror ikke det er sånn vi prater om. Men kanskje vi skal begynne.