Et spørsmål jeg er ganske lei av, for det er som om folk forventer at jeg har et kort svar, men det har jeg ikke.
Tenkte at jeg skulle gi et skikkelig svar her.
Jeg har vært gift i 15 år men han jeg fikk 3 barn sammen med. Han var bipolar og de siste årene var han utro bak ryggen min ganske så lege. Vel, dette skremte livskittet utav meg, det var et fucka ekteskap og jeg følte meg svikta på alle områder.
Jeg ble alene med 3 små barn, hun yngste var bare et år når vi skilte oss. Det ble noen travle år fremover, siden jeg mer eller mindre var helt alene om barna. Tanken på en mann var veldig langt borte. Det er bare di siste årene jeg har tenkt på å få en kjæreste, men jeg må ærlig talt innrømme at jeg er redd. Redd for å elske noen, redd for å bli såret.
Nå har jeg datet en del og jeg har en tendens til å finne feil med menn, noe jeg tror egentlig er en undskyldning for meg selv. I tillegg har jeg nå vært alene i 13 år, så jeg har har nok blitt en smule sær. Har blitt veldig selvstendig og liker å klare meg selv.
Mannen i mitt liv må ha en engels tolmodighet, for jeg er en utfordring, tror jeg. Jeg har ikke lyst til å bli gammel alene og savner en å kooooose med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar