Tyngdekraften drar bare en vei - nedover

Godt inn i 40 årene, får jeg gleden av å føle dette på kroppen. Jeg siger nemlig nedover, syns selvfølgelig dette er noe urettferdig, men tyngdekraften gjelder også meg. Nå viser ribbeina mine, ikke fordi jeg har blitt tynnere, men fordi det som var der har seget nedover. Nå kan jeg stolt si at jeg også har muffinsmage og der som ribbeina er har noe annet seget ned til. Endelig godt at vi har hold in, push inn, push up og alt det der, har vertfall en sjangs til å late som om ingenting har skjedd. Det er en gledelig tid ja.

Psyken får også gjennomgå, ingenting slipper unna. Jeg har storre behov for oppmerksomhet enn før, hormonene oppfører seg som om jeg er tenåring. Jeg har lest meg til mange ting jeg kan gjøre i en 40 års krise. Begynne med naturmedisin, ta motorsykkel lappen, trene, slanke meg og kanskje jeg får en evne til å heale andre. Jeg har tenkt godt igjenom disse tingene, men ingenting virker fristende på meg.

Så jeg går her og tenker på hva som skal bli min ting, min kriseting. Kanskje heller jeg mot oppmerksomhet, men det er jo så barnslig, ingen vil høre om sånt. En 45 åring som går å skriker for å bli hørt, det er bare teit. Da heller jeg mer mot bilder, jeg har alltid likt å mikse og fikse på bilder, når jeg tar dem selv kan jeg gjøre akkuratt hva jeg vil.