Jeg giftet meg i 1994, i dongeribukse på et kontor, Vitnene ble dratt inn fra et annet kontor, det var en hemmelig sermoni. Ingen viste noe, ingen. Grunnen var at min daværende mann skulle i militæret og han mente vi fikk mer penger om vi var gift. Etter sermonien gikk vi hjem.
Vi fikk 3 barn, han fikk diagnosen bipolar ( manisk depressiv), satte oss i bunnløs gjeld og var utro.
I 2002 skilte vi oss, jeg kan godta mye men ikke utroskap over lengre tid. De neste årene var et helvete for å si det mildt. Jeg ble plutselig alene men ansvaret for 3 små barn, hun minste var bare 1 år.
Etterspillet på denne skilsmissen har preget meg og barna frem til i dag. Vi har alle gått i terapi og vi har det mye bedre nå.
Den dag i dag savner jeg at faren hadde vært tilstede og jeg er rimelig irretert for han ikke har skikket seg sånn han kan ta vare på barna. Det er en sorg og et savn. Hadde vært så godt å være to om barna.
Planen min fra jeg var ganske liten var å ha et stort bryllup, få barn, ha et stort rødt hun med stakittgjerde rundt. Vi skulle ha 2 biler og gode jobber. Vi skulle se barna vokse opp for så å bli gamle sammen, kanskje reise og oppleve verden.
Vel, jeg vet at jeg ikke bør dvele med dette, men av og til må jeg innom tanken, for den tvinger seg frem. Jeg blir ikke deprimert lenger, blir bare trist.
Jeg er redd for å bli gammel alene, redd for jeg skal sette meg inne og ikke ha et liv. Det blir mer reelt nå når jeg ser barna vokser og flytter.
Må rett og slett si at jeg er REDD for fremtiden, men det vil jeg ikke være.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar