Jeg har flyttet bloggen

Etter mye om og men og mye tenking, har jeg nå flyttet bloggen min til blogg.no. Jeg er mer synlig der og for meg er verktøyene lettere å bruke.
Håper dere følger meg videre på denne adressen http://lillsele.blogg.no/

Altså http://lillsele.blogg.no/

Hvorfor gjesper vi?

Min datter spørte meg om hvorfor vi gjesper når vi kjeder oss. Nå er det sommerferie og akkuratt tiden for å kjede seg og hun har merket at hun gjesper mye.

 Dette har jeg selvfølgelig ingen aning om, men bestemte meg for å se litt nærmere på fenomenet.

Som forventet er det ingen som setter inn storskytset i forskningen på dette og det er mange antagelser rundt dette.

 I hvafor.no , et sted for unyttig informasjon, skriver de litt om dette. 

"Det synes trolig at gjesping forekommer når man har behov for å holde seg våken eller øke konsentrasjonen. Sistnevnte kan forklare hvorfor mange idrettsutøvere gjesper like før konkurranser.

Men en teori som evolusjonsforskere har trua på går ut på at gjesping har med ur-instinktene våre, det at mennesker er flokk dyr krever at vi har omtrent lik døgnrytme, derfor mener man nå at gjesping symboliserer at vi vil ha miljø/tempo skifte, derfor gjesper vi om kvelden fordi vi vil sove og ser helst at andre sover også, og vi gjesper når vi kjeder oss fordi vi gjerne vil gjøre noe annet."

Det vi vet er at en gjesp varer i ca 6 sekunder og at en gjesp er veldig smittsomt. Den smitter i fra mennesker til mennesker og fra dyr til mennesker og omvendt. En gjesp kan faktisk smitte gjenom alle media. Som feks nå når jeg har lest om gjesping , har jeg stort sett ikke gjordt aent enn å nettopp gjespe.

Så i denne lille forskningen er konklusjonen at gjesping er ennå et mysterium.

Gjespet du nå??

#gjesp #gjesping #blogg #hvorfor

Sinnsykt kipt å ikke få kommentarer

Jeg byttet bloggarena for å unngå mine "stalkere". Før var jeg på blogg.no, men nå som dere ser har jeg byttet til blogspot.com.

Fordelen med blogg.no var nettopp at bloggene var lett tilgjengelige og jeg fikk følgere som nesten alltid kommenterte. Bakdelen med blogg.no, var det kjøret med gode overskrifter og det jaget etter å stadig overgå de andre bloggerne. Det kunne lett ta helt av følte jeg vertfall.

Fordelen med blogspot.no er at en får blogge helt i fred og de leserne jeg får er ikke andre bloggere men folk som faktisk liker å følge meg for meg og ikke for konkuranse. Her er ingen kamp om den beste headeren eller de beste overskriftene. Heller ingen stress eller krav og å reklamere, så du får en renere blogg. Føler jeg kan slappe mer av på denne arenaen og det er ganske herligt. Bakdelen er at du er ganske gjemt i google verden, for den er stor. Har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal nå skikkelig ut, men jeg jobber med saken.

Men.....å gå fra mange kommentarer hver dag til ingen, den er frustrerende, for det er mye kommentarene som fører deg videre til neste innlegg, og som gjør det verdt å blogge.

Det jeg gjør nå er rett og slett å tigge etter kommerntarer : Vær så søt og snill og legg igjen en kommentar hos meg. Det vil gjøre dagen min.


Kos og klem fra Lill

En bølge av ærlighet

I mangel på sommer og sol her i Rogaland, har det dukket opp et nytt fenomen som kaller ærlighet. Jeg opplever det sånn, vertfall her i mitt område. Plurselig har alle en ærlig mening om alt og på en måte er det bra og på en annen måte er det plagsomt.

Det er 2 typer ærlighet tenker jeg. Den du får når du spør et spøsmål og sier du vil har et ærlig svar, det betyr ikke at en skal si noe stygt om personen, men være litt rund i kantene om en er uenig. Feks. "off jeg føler meg tykk i den buksen, hva syns du?" Da kan du jo svare " jeg syns du ser helt grei ut"

Den andre type ærlighet er når noen bare spytter ut kommentarer om deg som person, som egentlig ikke er fine. Feks." for å være helt ærlig, så ser du utrolig tykk ut i den buksen". Du har ikke spørt om en mening, men får det uoppfordret. Den type ærlighet er den værste.

For min del går jeg ikke rundt og kommenterer til andre, det jeg ikke syns er pent med dem. Det er direkte uhøflig. Så har jeg ingenting med å påpeke feil med andre, for jeg har mange feil selv. Noen kan jeg for og andre kan jeg ikke for.

 Konklusjonen her må være: Vær ærlig men ikke uhøflig!

Gammel tante????

Nå når folk plutselig skal være så ærlige, så fikk jeg beskjed at jeg lignet på en gammal tante. Det syns jeg er fælt å høre. Men.....jeg visste at spesielt menn ikke liker at jeg klipper meg. Det sier meg litt om at de liker bare håret mitt og ikke meg, sånt blir jeg provosert over.

Jeg har hatt kort hår før og da forsvant alle mannfolk også og jeg fikk høre fra flere hold at jeg ikke var attraktiv mer.  Det sier vel litt om hvordan noen menn ser på meg......jeg vil ikke bare bli likt for utseende men den jeg er inni meg. Selvfølgelig får selvtillitten en knekk, men jeg kan leve med det.

I allefall merkelig å oppleve at mitt hår betyr så mye for andre. Men...det er ikke de som skal vaske og stelle det, farge det , style det og svette ræva av seg fordi det er så tykkt og varmt.

Dette var det jeg hadde å si om den saken.

Nyklippet, farvell mitt laaange hår.

Det har vært en lang og tung vei til denne hårklippen. Jeg elsker det lange håret mitt, men plutselig skulle alle rundt meg ha meninger om håret. Vel, jeg spør, da må jeg forvente svar.
Og de avgjørende ordene " du vil se myyyyyyye yngre ut med kortere hår", avgjorde saken. Gikk til frisøren og det ble kortere enn jeg hadde tenkt til og med. Men gjordt er gjordt, og jeg kan leve med det. Har nå hatt en liten avskjeds sermoni for min lange hår med løfte om at jeg skal prøve å like meg selv sånn jeg er nå.

Frivillig sølibat

Jeg har levd i sølibat nå i snart 2 år, ikke bevisst, men det har bare blitt sånn. Etter et år fikk jeg følelsen av at , jøss, nå er det jammen lenge siden. Da er det vel bare å være bevisst på det og følge opp, tenker jeg.

Det hele begynte vel meg at jeg føler jeg har blitt eldre og ikke har tid til å kaste bort tiden på tøys og tull, når det gjelder menn. Skal jeg har sex nå, må det være med en det er verdt å satse på. Jeg har lett aktivt for en stund siden, men fant han ikke. Nå går jeg for den som alle sier "han dukker opp når du minst venter det". Bare lurer på når det blir, Jeg har ikke så god tid altså, men jeg trekker pusten dypt og stresser av.

Livet har blitt veldig godt siste 2 årene, men også veldig kjedelig. Spesielt i helgene. Men jeg fant meg en hobby som tar tiden min, nemlig blogging. Det er en kjempefin avledning. Det og sjokolade, mye sjokolade.

På en måte er det forfriskende å avstå fra sex på mange måter. Jeg føler meg nesten som en jomfru igjen, he he. Men det viktigste er at jeg tenker meg godt om før jeg slipper noen inn i livet mitt, kanskje det blir rett til slutt.

For en merkelig periode......

....jeg er inni nå.

Jeg er fornøyd med alt, samtidig missførnøyd med alt. Følelsene går opp og ned og det er PLAGSOMT!!
Min datter er 14.iss med alle sine hormoner og ubalanse, men jeg er jammen ikke bedre, jeg er 40-iss.
Jeg vil gråte av sorg og savn og jeg vil smile av det jeg har. Denne perioden henger ikke på greip og er veldig frustrerende.
Fysisk er jeg stadig oppblåst og mensen kommer i hytt og vær, jeg har mye vondter og er veldig trett og sliten. Er det sånn å være 45 år?
Jeg prøver å holde meg mest mulig for meg selv, for mine omgivelser trenger ikke mine svingninger. Hvorfor skulle de?

Pratet med en ung dame her om dagen og hun kunne fortelle om sin mor, når hun bar 45 til 50 år. Det var den verste perioden hun og hennes far hadde opplevd. Moren hennes kjeftet, gråt,lo, var i godt humør og hun var deppet, alt dette på en gang. Men som hun sa, at heldigvis gikk det over.
Det er min trøst også. Starten på denne hormonreisen for et års tid siden, vil si at det bare blir verre, i allefall akkuratt nå.

Plutselig opplever jeg også en kles og hår krise. Vet ikke lenger hvordan jeg skal kle meg eller ha håret. Jeg kan ikke sånn og sånn for da ser jeg gammel ut, så kan jeg ikke sånn og sånn for da ser det ut som jeg prøver for hardt å se ung ut.

Tror mine barn er ganske lei av meg til tider. De skal ha all ære som bevarer roen og som sier hver eneste dag at de elsker meg.

Er det noen som kjenner seg igjen??? Trenger svar........

Mitt premature barn

 - Legen tok meg på skulderen og sa, dette kan bli en abort fru Sele. Jeg var 7 uker gravid og havnet på legevakten for store blødninger. men barnet i magen klamret seg fast. Det var september 2000 og jeg hadde nettopp begynt på lærerskolen. Jeg var fast bestemt på å fullføre studiene , forholdene ligger tilrette for studenter med barn.

I uke 23 våknet jeg jeg brått på natten, alt var blod. Jeg prøvde komme meg til badet men måtte bare legge meg ned og ringe 113. Sykebilen kjørte med full sirene og når jeg annkom sykehuset, fikk jeg beskjed om at jeg hadde styrtblødninger og mest sansynlig ville ikke dette gå bra. Jeg ble lagt inn på gynokologisk avdeling, i påvente av ennå en abort. Det var tragisk. Jeg kjendte godt avdelingen lenger ned i gangen, der hadde jeg vært med begge guttene, vi kalte det rugerommet. Jeg hadde svangerskapsforgiftning med begge to og har fått 2 premature gutter.( født i uke 31 og uke 34)

Så det å ligge på gyn og se gravide spasere forbi, var ganske deprimerende når jeg ikke visste om jeg fikk beholde mitt barn. Ingenting skjedde og jeg ble sendt hjem, der var jeg noen dager før det var inn igjen, styrtblødning. Denne gangen var jeg kommet til uke 24, dermed kom jeg til "rugeavdelingen" . Nå kunne de redde barnet om det ble født. Utrolig rart å oppleve forskjellen på uke 23 og uke 24 og forskjellen på behandlingen.

Jeg hadde i tillegg fått svangerskapsforgiftning igjen, og måtte være sengeliggende på sykehuset. I uke 26 ble jeg såpass dårlig at barnet måtte ut fort. Og tro meg det skjedde fort. For min del tror jeg ikke jeg skjønte noe, jeg lå der på operasjonsbordet og observerte en haug med folk og en kuvøse. Barnet kom ut og ble bært rett bort til et annet rom. Eneste jeg hørte var at det var lite.

Noen timer senere ble jeg trillet opp på prematuravdelingen for å hilse på barnet. De sa jeg hadde fått en datter. Hun var 800 gram og ble lagt i respirator. Når jeg så barnet, var jeg helt sikker på at denne tingen der kunne ikke overleve og jeg bestemte meg vel for det. Dagen etter stod det ikke bra til med barnet, legen snakket med meg og sa at om vi hadde tenkt å døpe barnet så burde det skje NÅ.  Vi hadde hastedåp.

Jeg var ennå sikker på at dette barnet skulle dø, så jeg ville ikke kalle henne min datter og jeg ville ikke knytte bånd. Dagene gikk, ukene gikk, måndene gikk. Hun var syk, veldig dårlig, mye bedre og til slutt nesten frisk. Jeg begynte å se på henne som min datter. Etter 4 månder på sykehuset kunne vi endelig ta henne med hjem, men veien var lang å gå. I perioder var sykehuset våres andre hjem, men jeg kan med hånden på hjertet si at vi har vær sinnsyk heldig.

Denne jenta ville leve og ikke nok med det hun ville også opp og frem. I dag er hun 14 år , hun er smart på skolen, veldig sosial og trener 4 ganger i uken.

Hun er mitt englebarn og for meg er hun et mirakel.

Ny dag nye muligheter

Tankekjøret fra i går har roet seg, det er jeg glad for. Som jeg har skrevet om før så er dette en del av 40 års krisen. jeg sørger over det som ikke ble og sørger over hva som kunne ha blitt. Det er veldig greit å henge tankene på en knagg, da blir de ikke så farlige. På en måte er det greit å forstå.

 Jeg har sovet så lenge i dag at hele kroppen verker. Det er noe nytt, før kunne jeg sove ubegrenset uten å kjenne det en plass.Nå er det offing og stønning om jeg sover en halvtime lengre enn jeg bør.

Jeg har også migrene og det er mange triggere der. Jeg kan ikke være for lenge oppe, kan ikke sove for lenge. Stress er en kjempefaktor og selvfølgelig mensen. Men jeg er heldig som har medisiner som fungerer og som ikke slår meg helt i bakken. Klarer jeg å ta medisiner med en gang flimringen i øynene begynner, så er jeg reddet. Da er det bare å legge seg nedpå en times tid, så kan jeg til dels fungere igjen. Både meg og min datter har migrene og vi sier at det er ikke enn sykdom, det er en tilstand.

Vel, her på Jæren er det nesten vinter,jeg var ute en tur og hadde på meg boblejakken, det er iskaldt. Kjenner jeg blir sur og grinete, det er jo snart JULI.

Jeg er redd

Tid om annen har jeg en liten nedtur og tenker på det som skulle ha vært men som aldri ble.

Jeg giftet meg i 1994, i dongeribukse på et kontor, Vitnene ble dratt inn fra et annet kontor, det var en hemmelig sermoni. Ingen viste noe, ingen. Grunnen var at min daværende mann skulle i militæret og han mente vi fikk mer penger om vi var gift. Etter sermonien gikk vi hjem.

Vi fikk 3 barn, han fikk diagnosen bipolar ( manisk depressiv), satte oss i bunnløs gjeld og var utro.
I 2002 skilte vi oss, jeg kan godta mye men ikke utroskap over lengre tid. De neste årene var et helvete for å si det mildt. Jeg ble plutselig alene men ansvaret for 3 små barn, hun minste var bare 1 år.
Etterspillet på denne skilsmissen har preget meg og barna frem til i dag. Vi har alle gått i terapi og vi har det mye bedre nå.

Den dag i dag savner jeg at faren hadde vært tilstede og jeg er rimelig irretert for han ikke har skikket seg sånn han kan ta vare på barna. Det er en sorg og et savn. Hadde vært så godt å være to om barna.

Planen min fra jeg var ganske liten var å ha et stort bryllup, få barn, ha et stort rødt hun med stakittgjerde rundt. Vi skulle ha 2 biler og gode jobber. Vi skulle se barna vokse opp for så å bli gamle sammen, kanskje reise og oppleve verden.
Vel, jeg vet at jeg ikke bør dvele med dette, men av og til må jeg innom tanken, for den tvinger seg frem. Jeg blir ikke deprimert lenger, blir bare trist.

Jeg er redd for å bli gammel alene, redd for jeg skal sette meg inne og ikke ha et liv. Det blir mer reelt nå når jeg ser barna vokser og flytter.

Må rett og slett si at jeg er REDD for fremtiden, men det vil jeg ikke være.

Utro

Fikk inspirasjon fra en ung gutt som skrev om utroskap, syns det er fantastisk at de unge også kan reflektere over dette temaet.

Jeg var gift og han var utro, bak min rygg, i 2 år. Det begynte rett før jeg ble gravid og sluttet ikke før jeg fikk vite det 2 år senere. Dette er det værste sviket jeg noe gang har opplevd. Følelsen av å være udugelig og ikke elsket av mannen jeg var gift med , var uutholdetig. Den spiste meg opp. Her hadde vi valgt å være gift i gode og onde dager, vi hadde 3 barn, hus,bil og et sosialt liv sammen. Alt ble revet bort i løpet av et sekund, verden raste sammen. I 2 år!!!! Uten jeg visste noe.

Min grense går med utroskap og vi skilte oss. Samtidig slutten han å treffe sin elskerinne. Hva var egentlig poenget?

Nå er jeg helt overbevist om at hadde han tatt en samtale med meg og fortalt han ville skille seg , fordi han hadde følelser for en annen, så kunne vi ha avsluttet på en annen måte. Eller det hadde gått an å finne en løsning.

Dette sviket sitter i meg den dag i dag, 13 år senere. Det har skapt en del problemer for meg. Jeg kan nesten ikke stole på noen, eller innvolvere meg i andre. Hvordan kan jeg når din egen mann sviktet?

Tenk på dette.

Er du villig til å bytte bort familien din for sex?


#utro #utroskap #svik # skilt #slutt

Det går utrolig treigt....

med blogginga fortiden.
Før en gang hadde jeg en blogg på en annen arena og da fikk jeg en hel masse med kommentarer, som guidet med til neste innlegg. Jeg ser jeg har en hel maasse lesere her også, men mangler kommentarer.

Kanskje jeg rett og slett skal dra i gang en spørsmålsrunde, hvor dere kan spørre meg om hva dere vil.
Ja, det gjør jeg, kom igjen spør i vei.

Jeg setter utrolig pris på mine lesere, det skal dere bare vite.

Kos og klem fra Lill

På date med slimfit og push up !!

Som en oppfølger til mitt innlegg "Menn med kulemage og lite hår ", har jeg skrevet dette innlegget



Han med sin urokkelig tro på seg selv , skriver i første melding " du er sexy" og hun med sin kamp mot alderen, tenker at det er nok sånn det ruller for tiden og skirver tilbake "Takk". Da får han blod på tann og hiver avgårde en melding "Skal vi treffes? Jeg har lyst på deg" . I andre enden sitter du og føler deg bittelitt smigret og ganske mye tråkket på, før avsky kommer, du lukker pc og går for å gjøre husarbeid.

Men skulle vi komme over denne kritiske fasen med meldinger og faktisk avtale en fysisk date, er det mange fallgruver og ting som skal stemme. Han tar på seg en nyinnkjøpt slimfit sjorte, tar litt vann i håret og prøver å skjule de altfor høye vikene. Hun har rasert hele klesskapet og finner ingenting å ha på. Til slutt finner hun en sexy liten kjole som hun ergentlig føler seg for tykk til, men presser seg inn i en hold in og ruller opp puppene så godt hun kan i en push up. Hun går rett i ryggen fordi det strammer sånn at hun nesten ikke får puste.

De møtes og det første hun ser er kulemagen hans også kommer han, han ser pupper som du har strevd med å få på plass. For henne lover ikke dette bra, han tenker at han kanskje får sex i kveld.

Nå skal jeg være ærlig å innrømme at dette har skjedd meg mer en en gang og jeg blir ganske frustrert. Jeg ser at kvinner og menn i 40 årene er en vaskelig match. Hun gjennomgår den vanskelig 40 års krisen og er overopptatt av utseende og han lar seg selv forfalle, uten at noen har sagt det til han ( som jeg skrev i forrige innlegg).

Jeg må poengtere at dette gjelder ikke alle. Tar stort sett for meg den godt voksne segne kroppen. Dette kan ingen av oss noe for, det er fullt og helt tyngdekraften sin feil, uten tvil.


#dating #singel #kulemage #pushup #kvinne40 #40

Sånn kan det gå når du ikke hører etter

Jeg har sagt det så mange ganger. Ikke løp med saks !!!!! Men tror du ungdommen hører. NEI!

Heldigvis er ikke dette tilfelle her. Dette er mitt tantebarn Tina, som er offer for min datter Katty sin hobby. Nemlig horrorsminke. Det er rart hvor de finner disse hobbyene.
Katty sin drøm er å bli virkelig flink i dette og hun øver hele tiden. Tina stillier villig opp som alltid.

Jeg var så heldig å fikk lov å dokumertere dette på min blogg, så her en en liten bildeserie.

Ganske ekkelt, ikke sant?