Kaos i hjemmet

Ungdommer er noe for seg selv. Jeg som mor har vist lenge at min sønn på 18 skal reise på ferie i morgen. Min sønn begynte ikke å tenke på dette før i dag og da ble det en volsom fart på han. Reisen går til Praha på hippie ferie, de er en gruppe på 100 stk som skal samlest på et jorde et sted og ha mye morro sammen i en uke.
 Uansett, så er det mye å ta med på en sånn tur. Telt, sovepose,liggeunderlag, klær og ikke minst pass. Når det da viser seg at passet er borte vekk blir det en lettere hysterisk stemning, etter en times leting kom det til rette. Da sier min sønn, mamma kan du bestille hotell til meg i morgen?? Du skjønner , jeg må ligge en natt i Praha.
Da blir mor stresset og kjenner hodepinen kommer snikende på, jeg er midt i perioden min og forventet migrene når som helst.

Etter mye styr har vi nå kommet i mål og jeg fikk migrene og tok en sterk pille og la meg nedpå. Når jeg nå har stått opp er det ro i hjemmet, nå ser jeg frem til noen stressfrie timer resten av kvelden.

Sender en hippie hilsen til dere

Jeg er IKKE en gold digger!!

Jeg kunne lett ha vært, men jeg er ikke.

Det tar meg tilbakke til den tiden hvor jeg ikke hadde noe og da mener jeg at jeg hadde ingenting. Det var etter skilsmissen, jeg hade 3 små barn og ble kastet ut av huset, inn i en liten leilighet. Det var da jeg prøvde meg som glamour modell for å se hvor den veien førte hen, kan bare fortelle at den veien gikk rett ned. De som tok bilder av meg lovet meg gull og grønne skoger, mot at de kunne ha sex med meg. Dette kom frem etter at bildene ble tatt og når jeg da sa nei , nektet de å gjøre noe som helst med bildene. For å si det med en gang , de bildene fra den tid som ligger på bloggen er tatt av en skikkelig fotograf. Jeg har litt kontakt med han den dag i dag.

Bildene mine kom på diverse sider og mailene begynte å dette inn. Menn som var rike og ville tilby meg og barna alt, snille menn. Det var ikke en gang i mine desperate tanker at jeg kunne gjøre noe sånt uten kjærlighet. Da ville jeg heller leve i elendighet.

Så kom et tilbud jeg aldri kommer til å glemme. Han fortalte at han var Sugar daddy, han så på meg som en uslipt diamant og ville trene meg. Trene meg opp til å møte fiffen i Norge . Dvs frisør,negler, klær og mannerer. I denne "treningsperioden" , skulle selfølgelig han ha sex som betaling, mens han gjorde meg klar.

For det første hadde jeg aldri hørt om dette før og for det andre fikk jeg egentlig hakaslepp. WHAT???  Jeg tenke, er det noen som gjør sånn, nå er jeg en bonde jente og relativt naiv på den tiden.

Nå skal jeg innrømme at tanken fristen, å leve i luxus og ikke tenke på hvor jeg skulle få penger i fra. Men jeg kunne aldri gjordt noe det. Jeg ble rett og slett skremt av meg selv på den tiden og sluttet å ta bilder. I den tiden hadde jeg urokkelig tro på kjærligheten og tanken på å leve sammen med noen jeg ikke elsker, vel...for meg er det utenkelig.



Hva tenker dere om den saken?

Elsket (dikt jeg har skrevet)

Tenk å føle seg elsket, tenk å være trygg

Å gå med hodet hevet, å gå med rett rygg

Tenk å bli hørt, tenk å bli forstått

Å ikke være redd, hadde ikke det vært flott?

Tenk å kunne prate, helt med egne ord

Å bare skrike høyt, med en stemme klar og stor

Tenk å bare være, akkurat den du er

Å lene seg tilbake, å bare være nær.

Det hadde vært fantasisk, å senke skulderne ned

Å leve  til det fulle og la seg rive med

Det hadde vært fantastisk å bare føle seg vel

Å føle en er elsket, for å elske seg selv.

Av: Lill K Sele

Hvorfor jeg er singel?

Et spørsmål jeg får utrolig mange ganger.....hvorfor er DU singel?
Et spørsmål jeg er ganske lei av, for det er som om folk forventer at jeg har et kort svar, men det har jeg ikke.
Tenkte at jeg skulle gi et skikkelig svar her.

Jeg har vært gift i 15 år men han jeg fikk 3 barn sammen med. Han var bipolar og de siste årene var han utro bak ryggen min ganske så lege. Vel, dette skremte livskittet utav meg, det var et fucka ekteskap og jeg følte meg svikta på alle områder.
Jeg ble alene med 3 små barn, hun yngste var bare et år når vi skilte oss. Det ble noen travle år fremover, siden jeg mer eller mindre var helt alene om barna. Tanken på en mann var veldig langt borte. Det er bare di siste årene jeg har tenkt på å få en kjæreste, men jeg må ærlig talt innrømme at jeg er redd. Redd for å elske noen, redd for å bli såret.

Nå har jeg datet en del og jeg har en tendens til å finne feil med menn, noe jeg tror egentlig er en undskyldning for meg selv. I tillegg har jeg nå vært alene i 13 år, så jeg har har nok blitt en smule sær. Har blitt veldig selvstendig og liker å klare meg selv.

Mannen i mitt liv må ha en engels tolmodighet, for jeg er en utfordring, tror jeg. Jeg har ikke lyst til å bli gammel alene og savner en å kooooose med.

Da jeg ENDELIG kunne kjøpe meg hus

Det er ganske utrolig å tenke på hvor jeg var for bare 10 år siden. Jeg var skilt , 3 barn , fattig og opp til ørene i gjeld. Meg og barna bodde i en bitte liten leilighet med 2 soverom, guttene på et, jenta på et og jeg på en madrass i stuen. Det hele toppet seg da lensmannen kom på døre og skulle hente bilen. Å gå i posten var alltid en stor overasskelse. Min eks er bipolar og de siste årene var han helt på styr økonomisk, og jeg hadde gjeld jeg ikke visste ,han hadde tatt opp lån i mitt navn.

Noe måtte gjøres, jeg kunne ikke bare gi opp, det var ikke et alternativ engang.

Jeg gikk til sosialkontoret og spørte om jeg kunne få litt støtte, de regnet ut det de skulle og kom frem til at jeg tjente 300kr for mye til å motta ca 3500,- i støtte i mnd. Nå var mine naboer fra somalia og gikk på støtte , og de hadde både mat og klær og bil. Jeg var ikke frekkere enn at jeg spørte om jeg kunne gå hjem og male oss alle sorte, om jeg da ville få støtte. Damen så på meg og smilte, ja da hadde det gått på et annet budsjett, sa hun. Ikke fritt for at jeg ble ganske så irretert. Ikke fordi jeg har i mot andre farger, men fordi jeg ikke var en annen farge selv.

Vel jeg tjente jo 300 kr for mye til å få støtte, selvtillitten steg og jeg gikk til banken, kunne jeg få huslån. For å si det sånn, de lo godt. Der var det bare røde tall å spore. Jeg lærte at de gikk ut fra enn annen beregning om levekostnader enn Nav. Oi oi oi......hva gjør jeg da.

Jeg måtte finne en godt betalt jobb der og da, koste hva det koste vil. Så jeg ble asfaltarbeider, jah, jeg la fysisk asfalt. Gjett om det var tungt for en spinkel utrent korpp som min? Vel, jeg kan si så mye at jeg gråt i smerte og fortvilelse hver eneste dag i 6 måneder. Men, jeg var en dame med en plan og den måtte jeg holde. Jeg tjente veldig godt og jeg brukte alt som var til over til å betale ned gjeld.

Jeg jobbet som asfaltarbeider i 5 år og for hvert av disse årene sank gjelden og jeg gikk til banken. Jeg skulle ha et hus, barna mine skulle ha et skikkelig hjem. Hvert år fikk jeg NEI, røde tall, men de ble mindre og mindre.

Siste året som asfaltarbeider ble jeg gjeldfri og på sommeren samme år gikk jeg til banken for 6. gang, med litt mer mot i posen. De tastet inn tallene og hva skjedde? Jeg fikk grønne tall. Jeg kjenner følelsen når jeg skriver dette, for det var bare helt fantastisk. Jeg kunne kjøpe hus til oss.

Det tok ikke leng før jeg fant et prosjekt jeg hadde råd til, et rekkehus med 4 soverom. Tenk det, et helt soverom til hver av oss!!

I fra jeg skrev under papirene til jeg flyttet inn i huset, hadde jeg vondt i magen og var kvalm, tenkte hele tiden at nå, nå går noe galt. Men i april 2010 flyttet vi inn i ett splitter nytt rekkehus.

Jeg var dronning, jeg var kong, jeg var greve.........

Det tok meg noen måneder for å fordøye at drømmen hadde gått i oppfyllelse, alt jeg hadde slitt og grått for, var endelig virkelighet. Den følelsen går det ikke an å beskrive med ord. Både meg og barna gikk i et vakum, var det virkelig sant.

Nå har jeg et koselig hjem for meg og mine barn.

 I 6 år gikk jeg i banken, jeg ønsket jeg var en annen farge, bilen ble tatt. Hva sier dette? Aldri ALDRI gi opp.

"Bonn gass"

Det har vært "bonn gass" i dag. Fra jeg stod opp til nå har alt gått slag i slag. Min datter holder på å fikse på rommet sitt, noe som er delvis min skyld. Jeg har nok flyttet klesskapet hennes litt for mange ganger, så nå stod det helt på tilt, med fare for å ramle sammen når som helst. I dag demonterte jeg det og kastet det ut. Så i kveld har vi vært på Ikea for å finne erstatning for skapet.
I hele denne prossessen i dag, skulle jeg ønske det var en mann tilstede i livene våres, føler jeg gjør to jobber, både som mor og som far. Til tider er det slitsomt, samtidig har jeg lært mye om å klare meg selv og prioritere ting og tid. Kanskje jeg har blitt for selvstendig?

Puh, nå er det kveld og kosetid for meg. Blogger litt først, så er det kos med is og ostepopp, noe jeg har fått dilla på. Ikke bra for meg men......

Kos er omsorg, kos er kjærlighet og kos er sex. Vel, det er en erstatning....nesten.





<a href="http://blogglisten.no/blogg/40ogopp.blogspot.com/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a> <img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=1091" />

Litt shopping

Shopping er god terapi og i dag har jeg hatt litt terapi. Det er ikke ofte jeg tar meg råd til å handle til meg selv, stort sett går det jeg har til barna. Men i dag fortjente  og trengte jeg litt.
Rart hvordan vi mødre kan få dårlig samvittighet når vi kjøper til oss selv, men i dag var det bare deilig.
Bare det å gå alene på kjøpesenteret i mange timer er luksus. I dag ble det noen klær og litt nødvendige ting nå til sommeren,

Som dere ser på det nederste bildet skal hele kroppen renoveres i dag. Hard jobbing å være hunkjønn.

Kulemage og lite hår??

Det trenger ikke være et problem. Du kan være verdens snilleste og beste mann. Synd at mange av oss ikke ser det. De sier at førsteintrykket teller og dette er ikke tull engang.

Som selvutnevnt ekspert, vil jeg vie denne deilige dagen til mannfolka. Hvorfor har jeg oppnevnt meg selv som ekspert? Vel, jeg har datet en del og truffet en del menn og det virkersom menn spesielt i min alder , pluss minus 10 år, har store problem. Nå er det viktig å si at jeg tar ikke alle menn under en kam her, så er det sagt.

Det er mange single voksne menn som er på jakt etter en kvinne, denne kvinnen blir det ofte stilt krav til. Mange liker langt hår, ikke for mye sminke, velkledde damer og at vi tar vare på oss selv er viktig for dere. Dere har mange ønsker ang kroppshår, både her og der. Men har dere tenkt på at vi tenker det samme om dere?

Når jeg ser på datingprofiler blir jeg nesten lei meg. Så mange ustelte menn på ett sted skal en lete lenge etter. Nå sier jeg ingenting av dette i vond mening, men mange må tenke seg litt om. Fiks deg litt opp, mann!

Ta håret i nesen og sjekk ørene. Har du sjegg, trim og stell det.  Ta monoen. Tenner er viktig, har du dårlige tenner , gå til tannlegen. Og vær så snill og kle deg etter kroppen din. Det er lite flatterende å se en mann med kule mage presse seg inn i en slimfit skjorte. Bytt ut den 15 år gamle lyseblå skjorta.

Vips, så gjør du et godt førsteinntrykk! Og vi tar oss tid til å bli kjendt med den fantastiske mannen du er.

Dette jeg har tatt for meg over her er ingen kunst, koster ikke så mye penger og gjør oss glad. legg merke til at jeg ikke har lagt vekt på trening og kosthold, skjønner at ikke alle gidder eller vil trene. (det gidder ikke jeg heller)

Det er ikke så mange av oss kvinner som bryr oss om hvordan kroppen din ser ut og tro det eller ei, vi kan godta en hel masse. Men vis oss at du bryr deg om deg selv, iallefall litt.

Hvorfor ser jeg så mange digge menn på 17.mai? Jo da har dere fikset dere, tenk på det.

Damer, støtter dere meg her?




Med å dele denne kan du være med på å redde fortapte menn!

Mann også?

Ikke nok med at jeg har disse redslene for å bli gammel, jeg er på jakt etter en mann også. Hvordan i all verden det skal være forenelig vet jeg ikke. Det må være litt av en mann, tenker jeg. Han må tåle humørsvingninger på høyt nivå. Jeg vet jo at jeg har mange gode sider også og jeg er stort sett snill.

Jeg fleiper mye med dette temaet og skal snart poste noen veldig morsomme innlegg om saken, håper dere får med det.

Når jeg var yngre følte jeg meg vakker og hadde ingen problem med å date, nå....er det helt anderledes. Jeg har ikke lyst å date, plutselig er jeg overnervøs for dette, og jeg prøver å unngå temaet. Ikke rart jeg ikke kommer noen vei.

Håper å kunne skrive meg ut av usikkerheten min her og håper dere følger meg på reisen.

#dating #date #menn

Vanskelig med sminke og hår

 Når du er 45 og prøver så hardt du kan for å se ut som 35. Det krever en del jobbing og resultatet kan fort  bli at du ser ut som 43. Det må heller ikke prøves for hardt for da ser du bare teit  ut og i værste fall kan du sminke deg til 60. Min største frykt er å være en 17/70. Det er når du har på deg virkelig sexy klær og ser ut som 17 bakfra, men når du snur deg vel......70.

 Mange tall her. Men di sier jo at alder er bare et tall , så la oss hvile på det og være den vi føler inni oss. Sånn ca 25.

Men sånn helt seriøst så merker jeg at det kverer en del ekstra jobbing med utseende og det er en fin balanse mellom farger . Hår tar tid, ikke mer å si om det.

Fatisk mange timer, men så blir resultatet bra til slutt, om en er heldig. Det var jeg i dag.

Fuck hormoner!!!!

I det siste har jeg vært så irretabel, ikke på noe spesielt, bare irretert. Så har jeg vært glad, det også uten grunn, og plutselig kan jeg sitte å gtåte over noe helt ubetydelig på tv. Heldigvis har jeg lest meg opp på dette, det er vist veldig vanlig i min alder.

Har selvfølgelig måttet forklare dette til barna og jeg gjorde det på følgende måte :

Når du er tenåring så får du tenåringshormoner og dere vet jo hvordan det er, dere blir jo helt på en snurr. Men nå har mamma blitt litt gammel, derfor er det en slosskamp inni meg. Tenåringshormonene ypper seg mor gamlehormoner. Tenåringshormonene er hissige for de vil ikke dø, mens de gamlehormoner har god tid for de vet nemlig at de vinner til slutt. Så når alt dette skjer inni mamma , kan dere bare tenke dere hvordan det føles. Dette er normal og jeg vil ALDRI snakke om det igjen,

Dette er vertfall mottatt og oppfattet. Dette er det ulidelige som skjer før overgangsalderen samtigig som kroppen siger sakte sammen, De som sier at 40 er det nye 30 tar veldig feil. Stor forskjell på 40 og 30, kanskje ikke så mye lenger på utsiden men på innsiden.

Tyngdekraften drar bare en vei - nedover

Godt inn i 40 årene, får jeg gleden av å føle dette på kroppen. Jeg siger nemlig nedover, syns selvfølgelig dette er noe urettferdig, men tyngdekraften gjelder også meg. Nå viser ribbeina mine, ikke fordi jeg har blitt tynnere, men fordi det som var der har seget nedover. Nå kan jeg stolt si at jeg også har muffinsmage og der som ribbeina er har noe annet seget ned til. Endelig godt at vi har hold in, push inn, push up og alt det der, har vertfall en sjangs til å late som om ingenting har skjedd. Det er en gledelig tid ja.

Psyken får også gjennomgå, ingenting slipper unna. Jeg har storre behov for oppmerksomhet enn før, hormonene oppfører seg som om jeg er tenåring. Jeg har lest meg til mange ting jeg kan gjøre i en 40 års krise. Begynne med naturmedisin, ta motorsykkel lappen, trene, slanke meg og kanskje jeg får en evne til å heale andre. Jeg har tenkt godt igjenom disse tingene, men ingenting virker fristende på meg.

Så jeg går her og tenker på hva som skal bli min ting, min kriseting. Kanskje heller jeg mot oppmerksomhet, men det er jo så barnslig, ingen vil høre om sånt. En 45 åring som går å skriker for å bli hørt, det er bare teit. Da heller jeg mer mot bilder, jeg har alltid likt å mikse og fikse på bilder, når jeg tar dem selv kan jeg gjøre akkuratt hva jeg vil.

Om Meg

Jeg er en dame som plutselig oppdaget at jeg var midt i livet. Ja, jeg sier plutselig, for en forventer ikke å bli eldre. Men når kroppen og psyker skriker at her skjer det noe, så er det bare å bøye seg i støvet og innrømme det. Snakker ikke om overgangsalder, men det som skjer før. Alle fysiske plager, kroppslige forandringer og selvfølgelig følelsene rundt dette. 

Jeg er 45 år, har 3 ungdommer i hus.

Når midtlivskrisen rammer

Det er bare å bøye seg langt ned i støvet og innrømme : 40 års krisen har kommet!!! Jeg har prøvd så hardt å ikke komme der, virkelig hardt. Men kroppen min skriker ar noe skjer.

Bare for å si det så er denne krisen ikke overgangsalderen, det er krisen som skjer før. Overgangsalderen skal jeg nekte for helt til jeg sitter på gamlehjemmet.

Sinnetshelse.no      sier dette:

"Det vi kaller 40-årskrisen er kanskje et oppgjør med ungdommens urealistiske forventninger og vågemot ? med troen på at man kunne klare alt, oppnå alt og at man var udødelig. Rundt 40 innser man kanskje at man ikke er kommet så langt som ønsket, at man ikke er i stand til å realisere alle sine planer ? og at man slett ikke er udødelig. Og greier man ikke å ta den erkjennelsen med fatning, kan det bli krise av det.

Ikke alle takler livets endringer og overganger like bra, men for de fleste dreier 40-årene seg vel mer om en periode med ulike psykiske reaksjoner enn om en krise, Som alltid handler det om å si farvel til det man må ta avskjed med, og velkommen til det nye som ligger foran en."

Etter å ha lest litt om denne krisen gir alt mer mening og jeg fikk litt mer ro. Vi hører stadig at 40 er det nye 30, men glemmer kanskje at biologisk sett er vi over 40.  For min del handler det nok om å si farvel til det som aldri ble og innse at det blir aldri noe av. Jeg må nok ta et oppgjør med sorg og savn og på en måte nullstille meg.


Ingen vil vel komme i en sånn krise, det er jo en gammelkrise, vanskelig å innrømme. Men jeg innrømmer det nå og på en måte føles det bra. Jeg hører ikke om 40 års krisa blandt folk, tror ikke det er sånn vi prater om. Men kanskje vi skal begynne.